Hør ”Take it easy my brother Charles” med Jorge Ben.
Vi hadde så vidt landa etter Ilhabela da vi igjen pakka bagen, med noe halvvåte klær etter vasken, og satte kursen nordover. Det tok ikke lang tid før vi skjønte at teamturen til Salvador ville bli en opplevelse…
Tre fornøyde nordmenn ble enda mer fornøyde da vi så det ikke var kø i innsjekkingsskranken på flyplassen. Det gikk til og med bra at dama bak kassa var sur. Det vil si, det gikk bra helt til hun ikke godtok legitimasjonen vår (vi hadde fått beskjed om at vi ikke trengte pass, det holdt med annen ID. Så vi hadde med både bankkort og passkopi, men ingen var gyldig). På grunn av manglende engelskkunnskaper fra hennes side, ble vi sendt til en ny skranke, til superskjønne Cezar. Han prøvde alt han kunne for å hjelpe, uten hell. Passe motløse fikk vi høre at det kanskje var en siste løsning: Vi kunne late som vi hadde mista passene våre og gå til policia federal, for så å spørre om et autorisert dokument som ville gi oss tillatelse til å reise. Men dette gikk egentlig bare for brasilianere, så vi kunne ikke håpe for mye.
Med passe dårlig tid småløp vi til avdelingen. Vi forklarte saken og fikk beskjed om at vi måtte videre til policia civil. Der var tilfeldigvis søstera til sjefen innom, og hun kunne engelsk. Syke greier! Hun fikk skikkelig hjerte for oss og satte i gang med å hjelpe. Ganske komisk da hun kom til følgende spørsmål:
Dama (til Ranveig): Ja, så du har mista passet ditt…
Ranveig: Nei, alle tre har mista.
Dama: Alle tre!?
Alle tre: Jaa…
Dama: Okei, ble det stjålet eller mista?
Alle tre: Eeh, vet ikke…
Dama: Hvor ble det borte da?
Alle tre (ja, vi er dårlige til å lyge): Eeh, vet ikke…
Dama: Åja, dere har MISTA passene ja. Okei, da må dere fylle ut et dokument her, jenter.
Så da fylte vi ut og ble med en mafialignende mann til en tredje avdeling. Vi begynte å bli passe stressa, og det at han gikk i slow motion gjorde ikke akkurat saken bedre. Heldigvis slapp vi å levere inn dokumentet (da hadde passet vårt som lå trygt hjemme i Santos mista gyldighet), og gikk tilbake til Cezar for å se om det gikk. Ansiktet hans lyste opp da han gav oss de gode nyhetene: Vi kunne reise til salvador!
Med 10 min igjen før flyet skulle lette, småløp vi til sikkerhetskontrollen (hvor Ragnhild ble stoppa), jeg styrta en halvliter H2OH (sprite) fordi den ikke fikk bli med gjennom og vi løp til gaten. Den hadde blitt flytta, så vi løp videre. Innså vi hadde glemt hvor den hadde blitt flytta, så vi løp tilbake. Heldigvis kom vi fram, og dagens helt, Cezar møtte oss med ”agora vamos!”; ”nå drar vi!” For en tur!
Salvador ble en opplevelse! Makan til spennende by! Hostellet vårt var kjempesjarmerende og hadde en super beliggenhet. Dagene gikk med til sightseeing rundt omkring. Vi dro på et marked, det var veldig turistlaget, for senere å finne et som ikke var for turister i det hele tatt. Sistnevnte var fantastisk spennende! Der hadde de alt fra frukt, krydder, kurver og fisk, til kuøyne og geithoder. En unik opplevelse, med mye å se og lukte på! Vi spiste aracaje (frityrlignende brød med en eller annen rekegreie inni – veldig berømt) og Ragnhild traff ei venninne fra Norge (!). Vi dansa salsa og ble omringet av alt for mange ekle rastafarimenn. Vi hørte på olodum-trommeshow på torget og hørte på livemusikk i gater og på restauranter. Vi så på capoeirashow og traff en fra Østerrike som hadde bodd i Trondheim et år og snakka en del norsk. Vi takket nei til tilbud om marihuana og fikk med fascinasjon se på alle menneskene som bare satt ute på gata og prata (gjerne hele familier) dag ut og dag inn. Vi dro på et sambasted med en fyr som hadde tidenes største afro med en kam inni, og vi så på ei nydelig strand. Vi ble kjent med mange koselige folk og vi dro på candombléseremoni. Sistnevnte må jeg nesten skrive litt mer om, selv om dette innlegget allerede er alt for langt.
Candomblé er en afroamerikansk religion som i hovedsak praktiseres i Brasil, og særlig i delstaten Salvador befinner seg i; Bahia. Seremonien vi var på var i et trangt rom som etter hvert ble overfylt av over 40 mennesker. Dameprest som sang og dansa i ring rundt en hellig firkant på gulvet. Trommespilling under hele seremonien. Alter med vann og blomster hvor folk la parfyme, kam, speil og mye annet rart. Presten byttet klær så hun så ut som en safarijeger og kom i en slags transe. Kastet pulver på firkanten og tente på, danset rundt og laget rare lyder. Alle vi som var der ble etterpå velsignet på følgende måte: Slått med grener med blader på, fikk popcorn i håret og ble ristet i fingrene. Vi var der i 2,5 time, og de holdt enda på da vi gikk. En utrolig sær og spennende opplevelse!
Vi hadde en fantastisk tur til Salvador, og jeg har virkelig lyst til å reise tilbake dit en gang! Vi fikk oppleve så mye rart og spennende, og jeg sitter igjen med veldig mange minner etter besøket. For en by!
